75 år med vern: Da Stokke-folket sto opp mot hogst og rasering av bøkeskogen.

Festplassen i bøkeskogen har vært samlingssted for stokkefolk gjennom uminnelige tider. Ingen stokkesokning med respekt for seg selv feirer 17. mai uten å være i Bokemoa. I dag er «Moa» også den unike møteplassen, aksen mye av det lokale kulturlivet dreier seg rundt. 

Men hvordan hadde Bokemoa sett ut uten tidligere generasjoners protester, borgervakt og iherdige motstand mot hogst og rasering? Det var etter mange tiår med lokal kamp for å beskytte det unike naturområdet at bøkeskogen ble fredet for 75 år siden.

Du kan også lese artikkelen i Stokkemagasinets pdf-utgave.

Allerede på slutten av 1800-tallet begynte Stokke-folket å uttrykke sin bekymring. I referatet fra et kommunestyremøte i desember 1892 heter det blant annet at «.. der innen herredet hersker adskillig misnøye over at prestegaardens skog og især den deilige, og kan gjerne sies, den eneste bøkeskogen her i amtet hugges noe sterkt».

Det var enighet om å henstille til «skovdirektøren» om at prestegårdens bøkeskog måtte fredes og legges under forstvesenets tilsyn for å forhindre videre hogst. 

På 1940-tallet oppsto en ny bekymring. Under krigen ville tyskerne hogge bøketrærne til brensel, blant annet til knott-produksjon, okkupasjonstidas drivstoff for biler. Men stokkesokningene protesterte heftig og gikk også borgervakt for å hindre videre hogst.  

Likevel fortsetter fellingen av trær i bøkeskogen. I 1950 tar derfor sokneprest Broder Dahl affære. Han skriver til Kirkedepartementet og ber innstendig om å få stoppet hogsten:

"Forholdet har lenge vakt sorg og harme hos befolkningen da denne bøkeskogen har vært noe man gjerne ville verne om."

Nå hadde prestegårdens forpakter, Johannes Sandvik, fortalt ham at skogforvalteren hadde blinket flere trær for felling. Men Sandvik kviet seg for å hogge de store og gamle trærne «da han stadig blir møtt med bebreidelser og kritikk over denne raseringen av «Bokemoa»», skriver soknepresten.

Folk mente at skogforvalteren nå var i gang med å gjøre nettopp det tyskerne truet med - gjennom hogst å rasere bøkeskogen.

Soknepresten appellerer til departementet om å finne en annen utvei «til inntil videre å få stanset ytterligere hugst (…), inntil hele spørsmålet om Bokemoas videre skjebne er belyst og klarlagt fra alle hold».

«Når det gjelder en slik skog, er det etter min mening andre hensyn å ta enn de rent forstlige», skriver Broder Dahl.

Noen dager seinere sender sender også Stokke-ordfører Olav O. Haugen og Sverre Solum i kommunens skjønnhetsråd et brev til Kirkedepartementet og Norsk forening for naturfredning. De følger opp en søknad om fredning som var sendt året før - i 1949. Siden «saken ikke var kommet videre» ber de igjen om at Bokemoa blir fredet. 

De understreket hvordan skogen var under stadig press, og at folk i bygda reagerte sterkt på den omfattende hogsten.

«For øyeblikket hogges det igjen her, til stor forargelse i bygda», skriver Haugen og Solum og er klinkende klar i sin tale: "Vi mener det er helt forkastelig at denne herlige bøkeskogen skal avvikles etter økonomiske prinsipper.»

Samtidig «uffer» de seg over skogforvalter Samset: «..det ser ikke ut til at vi kan regne med forvalterens støtte her, selv om bygda enstemmig går inn for fredning», skriver Haugen og Solum og understreker at det trengs «effektive åtgjerder for å sikre bøkeskogen for fremtiden».

Den lokale innsatsen bærer til slutt frukt. I 1950 - etter flere år med kamp, protester og brevskriving - blir den delen av Bokemoa som tilhører Stokke prestegård, administrativt fredet av Kirkedepartementet. 

Det var en stor og viktig seier for Stokke-samfunnet. Fredningen varte fram til Bokemoa landskapsvernområde ble opprettet i 1980.