Ap-veteranen: - De har vel ment det har vært litt mye Stokke-mas.

Ja, han har i den grad stått på for «gamle Stokke» at noen i «storkommunestyret» ytret at det ble vel mye Stokke-mas fra herrene Aabol og Per-Eivind Johansen.

- Men vi er blitt hørt, jeg synes det har gått bra, sier Aabol. Han smaker forsiktig på den heite, doble kaffelatten. 

Lenge før butikksenteret kom med Marcussens Cafe, hvor vi nå sitter, var det rundt her Nils Ingar lekte som unge. Barndomshjemmet lå bare et par steinkast unna. 

Med unntak av universitetsstudiene - han er filolog og lektor - og fire år på Dombås, har han i alle år bodd i Stokke. 

- Det er noe eget med å ha vokst opp og bodd på samme sted så å si hele livet. Jeg føler meg priviligert. 

Med tre søsken og hjemmeværende mor vokste han opp i leiligheten i andre etasje over kolonialbutikken til Nils Aass like ved jernbanen. 

Faren var hvalfanger. Når han var på tokt i Antarktis, gransket Nils Ingar avisenes fangstmeldinger like grundig som kameratene leste fotballtabeller; blåhval, finnhval, knølhval. 

Hvalbåtskipper Morten Aabol gikk i land for godt etter den 25. sesongen.

- Første jula hele familien var samlet var jeg 20 år gammel, forteller Aabol. 

Selv om det ikke var vanlig, kunne faren innimellom være borte et helt år i slengen. Overvintret i Durban. Hjemkomsten var som 17. mai og julaften på en gang. En umåtelig familiebegivenhet. Ellers ble fars-fraværet i stor grad kompensert av at han hadde hele slekta rundt seg. 

- Bestefar, Nils Aas, som bodde i 1. etasje, var den som fungerte som reservepappa når pappa var på hvalfangst. 

Nils Ingar var godt voksen før han engasjerte seg i lokalpolitikken. Han var fast bestemt på å følge de to idrettsglade sønnene Truls og Lars Christian i mål før han henga seg til andre oppgaver.

- En dag i 1999 kom en henvendelse fra Arbeiderpartiet. Om jeg ville stå på kommunevalglista deres. Etter litt betenkningstid ringte jeg tilbake å sa ja, men med ett krav: Jeg ville stå på topp.

Slik ble det. Etter kommunevalget i 2003 ble han valgt til ordfører.

- Kanskje var det genetiske forhold som spilte inn, spøker han. Jeg hadde jo tre generasjoner ordførere i slekta før meg, alle fra Høyre. Om det pleier jeg å si at vi ble seint modne i vår familie, sier arbeiderparti-veteranen med et smil.

Forhandlingene om kommunesammenslåing for sju-åtte år siden gikk i flere retninger. Aabol var skeptisk og lenge redd for at Stokke ville kunne drukne i en storkommune. Men etter hvert gikk han, som resten av forhandlingsutvalget, med overbevisning inn for at Stokke skulle gå sammen med Sandefjord.

- Det tyngste argumentet var Sandefjords bunnsolide økonomi. Så skal man heller ikke undervurdere betydningen av den personlige kjemien mellom oss som forhandlet på vegne av kommunene, sier Aabol. 
 

Stemningen i forhandlingsutvalget var bemerkelsesverdig god og tillitsfull. 

- Vi ble ansett som en likeverdig partner, erindrer han.  

Relasjonene til Sandefjord var allerede opplevd som gode blant annet gjennom det mangeårige lufthavn-samarbeidet.

Kommunesammenslåingen var utvilsomt en milepæl i Arbeiderparti-veteranens mangeårige politiske virke. Likevel framhever han perioden som ordfører i Stokke (2003-2011) som den viktigste.

- Jeg er særlig stolt over det vi fikk til i barnehagesektoren. Stokke var blant Vestfold-kommunene med dårligst barnehagedekning. Men fra å være jumbo gikk vi på noen år til å bli best i klassen! Stokke fikk stor oppmerksomhet fra hele landet. Snuoperasjonen ble i den grad lagt merke til at statsministrene Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik begge tok turen for å se hva vi hadde gjort.

De besøkte blant annet Tuften barnehage, som for øvrig ligger ved hans barndoms hoppbakke. 

- Jeg spøker med at jeg vil bli gravlagt på sletta der og at det på gravsteinen skal stå: «Her falt han for siste gang», humrer han.
 

Den personlige bakkerekorden satte han imidlertid i den mellomste av de tre bakkene i Melsomvik.

- Jeg tror det ble 16 meter, ler han.

Idretten har brakt ham glede hele livet. Ski, friidrett og fotball opptok ham fra barnsbein. Hoppingen ga han seg med tidlig, i langrennsløypa holdt han lenger. Med tiltagende bekhterev som han fikk indikasjoner på allerede i 13-14 årsalderen, ble det mindre egenaktivitet.

Men begeistringen for sport og idrett tok han videre i Stokke Ils skigruppe. Som ordfører ledet han komiteen som jobbet for å få ski-NM til Stokke og Storås. Det var enn tung og langtrukken prosess, minnes han.

- Først ved femte forsøk fikk vi gjennomslag. NM ble en fantastisk høydepunkt, en arrangementsmessig suksess uten like!

Han har ettertrykkelig ristet av seg lokalpolitikken, men hans lokalpatriotiske glød har ikke sluknet. Tvert i mot! 

- Jeg brenner for lokalhistorien og det levende museet vi har på Bygdetunet. Å bevare Stokke-identiteten blir viktigere og viktigere etter hvert som stadig mer av kulturen blir felles, sier Aabol.