Et mirakel reddet brødrene. Hesten "Onsar" ble drept på flekken.

Reportasje: Leif Magne Flemmen

Det var høysommer og slåttonn på Kihle, her som alle andre steder i Stokke. Slåttefolket lempet tørt høy opp i vognene. Ungene tråkket og frydet seg. Ti år gamle Torunn var en av dem. Hun var på vei ned fra gården til jordet i den tomme høyvogna.

Da ropte noen at de måtte skynde seg hjem, det var torden i lufta – like etterpå smalt det.

- Plutselig hørte jeg et forferdelig smell. Det var som et kraftig børseskudd. Men jeg skjønte ikke hvor det kom fra, forteller Torunn. 

Snart skulle hun og alle andre forstå at det var på nabogården noe alvorlig hadde skjedd. Brødrene Ragnvald og Sverre Knudsen, 20 og 16 år gamle, var ennå ute og arbeidet på jordene med gårdshesten «Onsar». Skulle kanskje til å feste høyvogna.

Da smalt lynet og slo guttene og hesten i bakken. Fridthjof setter seg senere på dagen ned og skriver om den dramatiske hendelsen i dagboka.

«Lynet holdt på å drepe mine to gutter, Ragnvald og Sverre imens de arbeidet med høyet mitt ute på jordet. «Onsar» ble drept på stedet og helt momentant. Ragnvald ble slått rett ned sammen med «Onsar» og med denne delvis over seg. Sverre og jeg stod ved den andre høyvognen, Sverre oppe i den tomme vognen da lynet slo han rett ned der han stod.» 

Sverre kom best fra det, forteller han. Ragnvald ble trukket fram av Johannes, broren, som hadde sett hele dramaet og «mannefallet» fra låvebroen.

«Hadde han ikke sett hvad som skjedde, vilde nok ikke Ragnvald greid det med hesten over seg. Jeg tok meg øyeblikkelig av Sverre og støttet ham opp med høy så han hvilte skuldrene. Hodet holdt jeg oppe.» 

Og Fridthjof fortsetter: «Ragnvald så ille ut. Han var uten bevissthet og brandt utvendig, Gud skje lov, nesten over hele kroppen. Det luktet svidd av ham lang vei. Klærne var flekt av ham alt sammen. Tøyfillene lå omkring ham bortover gresset tilhørende klærne hans. Han snakket i villelse en stund, men kom etter hvert til full bevissthet.»

Nå var mange naboer kommet til, og de hjalp med å bære guttene hjemover, forteller Fridthjof. Guttene ble plassert på et par høygrinder med høy under og over og brakt hjemover i all hast. Hjemme var doktor Finn-Oddvar Lie på plass og tok dem under behandling.

«Han undersøkte dem godt og grundig og trodde de var over all fare. Lamheten til begge to vilde nok gi seg etterhvert , mente han, etter sjokket. Natten forløp godt. Ragnvald hadde en del smerter i øynene og holdt ham våken nesten hele natten. Og hørselen svekket; men dette skriver jeg nok fra sjokket.»

Neste dag, skriver han, er guttene «i avgjort bedring. De vil ha mat og mat igjen, så vet at det står til liv.» Naturligvis kom doktor Lie på visitt for å se til guttene. Noe smertelindrende hadde han sikkert, for særlig Ragnvald var sterkt forbrent. Likevel er det ingen som våker denne natta, forteller dagbokskriver Fridthjof Knudsen. Alle sover godt.

Guttene var åpenbart i ferd med å komme tilbake til hverdagen. Den 15. juli forteller 

Fridthjof at han hesjet - for det meste på egen hånd, men «Sverre kjørte høyriven en tid».

Reidun Knudsen Almås er Ragnvalds yngste datter. Hun forteller at historien lever et relativt stille liv. Alle har hørt den, men den blir sjelden snakket om. Det hender noen vil se restene av arbeidsklærne Ragnvald hadde på seg denne dagen. Men av jakke og bukse er bare filler igjen. 

Ragnvald hadde «sikksakk-sår» over hele kroppen etter medfarten han fikk. Torunn, som senere ble gift med hans bror Sverre, minnes at han var en «lodden» kar med mye hårvekst over hele kroppen. Men etter lynnedslaget var alt hår svidd av.

- Bare ett sted beholdt han hårpryden. På hodet hadde han nemlig på seg en beret med skinnkant rundt. På merkelig vis gjorde hodeplagget at han beholdt håret på hodet, men bare det som var dekket av bereten.

Reidun er sikker på at faren hennes reddet livet denne dagen takket være at han hadde på seg fottøy med gummisåler. Men uten mén ble han ikke. Hendelsen ga ham en fysisk smell som fikk betydning for ham resten av livet.

- Pappa var en durabelig god sprinter. Han deltok i Holmenkollstafetten flere ganger, og det hendte han tok både to og tre av etappene. Men etter medfarten han fikk av lynet og vekten av hesten han fikk over seg, ble knærne varig svekket.

Den dramatiske hendelsen til tross - verken Torunn eller Reidun engster seg for tordenvær.