Dermed er den allerede en liten suksess uten annen salgskanal enn deres eget dørsalg og henvendelser til hyttefolk og utflyttere. Omtrent alle de 208 husstandene har naturligvis skaffet seg et eksemplar.
- Merk - vi skriver Storvahr med h, understreker Dagfinn. Boka er jo en historiefortelling og i gamle dager ble navnet alltid skrevet med h. Selve stedsnavnet stammer fra gården Storevahr. På 1400-1500-talet omtales den som en stor adelsgård.
 |
| Bilde fra boka. Fra venstre Per Johansen, Mette Varpe, Lisbeth Johannessen, Anne Gro Varpe, Eleonore Smith Wang, Jan Fredrik Christensen, Berit Christensen (Moe), Oddbjørn Christensen og Inge Christensen foran. Bildet tatt tidlig på 1960-tallet. Fotograf Tore Godaker med nytt Kodak kamera. |
Ingen kamp for stum h
Vellaget har droppen h-en, likeså kommunen. Men forfatterne har ikke tenkt å ta noen kamp for en stum bokstav, godt historisk belegg til tross.
De regner nøkternt med å ha solgt rundt 300 av opplaget på 400 eksemplarer før året er omme.
- Vi vil vise at Storevahr er en perle, sier de to om ideen til boka. Kanskje er det mer åpenbart for hyttefolk enn oss fastboende. For oss er det en selvfølge. Hytteeierne gir i hvert fall uttrykk for uforbeholden begeistring over bygdesamfunnet vårt, sier Eivind.
De første hyttene ble bygget på slutten av 1950-tallet. Dagfinn synes det er interessant å registrere at det nå for en stor del er tredje generasjon som befolker hyttene. Nesten alle er blitt i slekten. Det sier sitt om den tette tilknytningen.
To års arbeid
Bokprosjektet, som har pågått drøyt et par års tid, startet med at det nærmet seg jubileum for båtforeningen. Sjø og båtliv har alltid vært viktig for folk på Storevahr. Fra starten med snaut 80 medlemmer/andelseiere for snart 30 år siden, har foreningen i dag 126.
- Men så skjønte vi fort at det ble et litt for snevert perspektiv. Dermed ballet det på seg til å bli en bred fortelling om dette lille samfunnet - om fortid og nåtid, ikke minst om de som har bodd og bor her, forteller Eivind.
Oppgaven har kostet mange arbeidstimer og nitid kildearbeid. Folks hukommelse har vært en viktig ressurs, men det viste seg viktig å sjekke og dobbeltsjekke fakta. Når det er sagt mener de det har vært greit å avgrense «forskningen».
- Storevahr er jo bare ca 400 meter - fra Vårnesbekken til Storevahr-toppen, bemerker Dagfinn.
Forfatterne har blant annet gjort seg stor flid med å dokumentere historisk eierskap til alle gårdene, gjort rede for samtlige boliger og eiere, butikker og næringsvirksomhet, folks arbeidsplasser, skoler, idrett og dagligliv.
Følsomme sider også
De forteller også om kulturaktiviteter og samfunnsliv, ja, også mer følsomme sider av bygdelivet er tatt med.
- Alle samfunn opplever konflikter. De vi har hatt på Storevahr er små og få, sier Dagfinn. Men siden vi skriver lokalhistorie mente vi det ville bli galt å unnlate å nevne dem.
Vellaget har vært en viktig institusjon i bygda og er viet bred omtale.
- Den var på mange måter før sin tid og ble en viktig samarbeidspartner for kommunen, særlig da bygdas nye boligfelt skulle utvikles. Vellaget har vært en uhyre viktig miljøskaper - tatt i mot tilflyttere, arrangert dugnader, sosiale sammenkomster og skapt minnerike sommerfester på stranda, forteller de to.
Allerede før vikingtida skal her ha vært bosetting. Men i sin lokalhistoriske tilnærming har forfatternes beskjeftiget seg mest med de siste hundre år. Krigsårene var kjennetegnet av et ganske friksjonsfritt forhold mellom soldater og fastboende.
- Soldatene betalte godt når de handlet mat på gårdene. Ellers hadde de stort sett bare ett ønske: Å få dra hjem, forteller Dagfinn. Alle motstandsfolk og krigsseilere fra bygda er for øvrig listet opp i «krigskapitlet».
Fakta om Storevahr-boka
- Lokalhistorisk fortelling og bygdeleksikon på 120 sider
- Redaktører: Eivind Haugland og Dagfinn Paulsen
- Bidragsytere foruten redaktørene: Berit Moe, Britt Menes Arnesen, Terje Axelsen
- 20 sponsorer har bidratt til utgivelsen
- Overskuddet går 50-50 til båtforeningen og vellaget
- Pris: kr 330
