Samtalene i «Dødskaféen», som den ble kalt den gang, var fine og viktige, de. Men da Jane Robertson fikk lyst til å starte en samtalegruppe på biblioteket, syntes hun «Livskafé» var en litt lysere og mer åpen invitasjon til refleksjon over livet.

Intervjuet med Jane kan du også lese her - i sommerutgaven av Stokkemagasinet.

- Min masteroppgave i religionsstudier handlet om livssynsåpen gravferd. Da var jeg med i en gruppe i Oslo som møttes til «Dødskafé», forteller hun med lett latter, som for å signalisere at sammenkomstene ikke var fullt så dystre som det kunne høres ut. Selv om vi delte tanker om døden, berørte vi jo så å si alle de evige spørsmålene ved det å være menneske. Men hjemme i Stokke fikk jeg lyst til å invitere til noe mer livsbejaende, altså en «Livskafé».

«Livskaféen» i biblioteket har i fem år vært et uformelt møtested for personlig samtale og erfaringsdeling en gang i måneden. Det hender at hun kunngjør et hovedtema for samlingen i forkant, men som oftest ikke. Et par overskrifter nylig har vært «Hva har du lært av din mor?», «Hvilken plass har musikk i ditt liv?» og «Jeg velger meg april».

Brøt med mormonerne

Hun vokste opp i en mormonerfamilie i Idaho. Som syttenåring brøt hun opp både fra «Mormonerkirken» og USA. Som kvart norsk - morsslekta var fra Østfold og Hedmark - var det naturlig å søke til røttene. Det var seinere i livet, da hun selv kom i femtiårene, at teologi og livssynsspørsmål ble en dominerende interesse. 

- Jeg hadde lange samtaler med presten her i Stokke i flere år. I 2006 var jeg klar for å bli døpt. Høytideligheten fant sted i Skjee kirke. Ikke nok med det. Jeg spurte om jeg selv kunne få holde prekenen på dåpsdagen - og fikk lov!

Det var en gave å få arbeide i kirken som menighetspedagog i tre år og bli kjent med denne institusjonen, legger hun til. Men etter hvert skulle det vise seg at heller ikke Den norske kirke ga henne det hun søkte. 

Unitar humanist

Neste skritt på veien var teologiske studier ved Meadville Lombard School of Theology i Chicago - et tradisjonsrikt unitarisk universitet. Her var hun «fjernstudent» over en fem-årsperiode fram til 2015. Imens jobbet hun i halv stilling som styrerassistent ved en større barnehage Sandefjord. 

- Undervisningen foregikk mye på Skype - oppstart hvert semester med 2-3 uker lange studiebolker i Chicago. 

Unitarismen er en udogmatisk retning med røtter i reformasjonen mot slutten av 1500-tallet. Unitar-universalisme er utbredt i USA, men lite kjent her til lands, forteller Jane. 

Retningen kjennetegnes idag som livssynsåpen. En hver må selv søke og forstå sin kristne tro uten dogmer og veiledende læresetninger, samtidig som mange grunnleggende humanistiske verdier står sentralt.

Unitarismen gir dermed rom for mange med ulike tolkninger av tro og teologi.

Seremonimester 

Med denne åpne livsanskuelsen fant Jane etter hvert en naturlig åndelig hjemstavn i det sekulære livssynssamfunnet Humanistene. Dette er en gruppe brøt med Human-etisk Forbund for ca 20 år siden.

- Humanistene står for en åpen og inkluderende humanisme med stort rom for mangfold og variasjon. Blant humanistene finnes ulike livsyn, troende og ikke-troende. Men vi er samlet om de humanistiske kjerneverdiene: Menneskeverd, likeverd, frihet og ansvar.

Her er hun også innvilget vigselsrett. De siste seks årene har hun vært mye brukt som seremonileder rundt i Vestfold.

- Jeg har vel foretatt rundt 40 vielser og forrettet ved ca 30 bisettelser. 15 navnefester er det også blitt, forteller hun. Ritualene og tekstene blir til i tett samarbeid med personene som er involvert.

40 år i Melsomvik

Jane og hennes svenske ektefelle Bjørn Sjøstrand har bodd i Melsomvik siden tidlig 1980-tallet. De delte en firemannsbolig med flere venner i ti år før de kjøpte et eget lite hus midt i Melsomvik-idyllen. 

Da en mengde barn kom til i nabolaget, men Melsomvik var uten barnehagetilbud, vil noen huske at Jane tok initiativ til en dagmammaring som snart skulle bli starten på bygdas første barnehage.

- I begynnelsen leide vi lokale, men så fikk vi tomt og bygde Barnas Hus, med betydelig dugnadsinnsats. Vi opplevde stor støtte og velvilje i Stokke kommune med vårt eget nabolagsprosjekt, forteller Jane.

Det ble tilsammen 30 år i Stokkes barnehager, med ulike oppgaver som pedagogisk leder, styrer og veileder. Men underveis ble det avbrekk med systue i den gamle kjøttforretningen, med produksjon av bondeskjorter og filledokker. Suppestafetten kom i gang for et par år siden, der nabolaget skulle spleise på et felles måltid i ny og ne. Pandemien en stopper der. Kanskje vi får prøve en gang til, hinter hun.

Hvor får hun drivkraften av, undres intervjueren.

Jane grunner litt.

- Utålmodighet og virketrang er vel kanskje det mest typiske jeg har igjen fra min amerikanske bakgrunn, skal du se. Do it yourself...?