Nå er Terje tilbake der han begynte.

LUNSJPRATEN

Helt siden 1981 har han vært pott og panne på Furulund Kro og Motel. Fra et beskjedent gatekjøkkenliknende serveringssted, har Furulund under Terjes ledelse utviklet seg til et mangfoldig «konsern» - om ikke akkurat i formell forstand. 

Før han landet med kone og barn i Stokke, hoppet han fra jobb til jobb - så å si landet rundt. Han hadde en umettelig trang til å lære mer. Et ytterpunkt var et års tjeneste på Jan Mayen. 

- «Skal vi ikke snart slå oss til ro», sukket kona mer enn en gang. «Når dattera vår be- gynner i 1. klasse, da slår vi oss ned», svarte jeg. Og slik ble det. Vi hadde tre barn da vi flyttet hit og dattera begynte på skolen. 

Ikke maken 

På Furulund har familien Jøvrum med Terje og bror Odd og deres ektefeller Aud og Vigdis i spissen gjennom førti år bygget opp en unik virksomhet. Krodriften har vært aksen som alt har dreid seg rundt. Den nye sto ferdig i 1990. 

Fra kroa er Furulund utvidet med hytter, westernbutikk og en gedigen parkeringsplass for langtransporter med tilhørende førsteklasses sanitærfasiliteter til gratis bruk. Salg av varer til trucks hører med. 

I underetasjen åpenbares Terjes store personlige lidenskap. Her har han nemlig utstilt sin samling av militærkrus ca. 5.500 stykker. Med dubletter står det rundt 7000 samlerobjekter i monterne. En tilstøtende avdeling rommer hans avdøde ektefelle Auds rundt 250 dukker. Hun begynte å samle allerede på 1950-tallet. 

- Du finner ikke maken noe sted her til lands, bedyrer samlerentusiasten om sitt 160-170 kvadratmeter store, lekre og lyse museum. Det ble for øvrig offisielt åpnet i fjor sommer, en begivenhet som ble behørig dekket i riksdekkende TV men ikke «stor nok» for lokalavisene. 

Selv om samlingen av krus er Norges største, mangler han ennå noen varianter, forteller Terje og peker på et par tomme hylleplasser. Nå som deltidspensjonist har han bedre tid enn noen gang til å lete etter de siste. 

- Det er deilig å ha overlatt det aller meste av butikkdriften, aksjer og driftsansvar til de neste generasjonene. Jeg har det topp som deltidspensjonist, står riktig nok fortsatt som daglig leder, men føler meg fri til å pusle med det jeg vil - og ser trengs. Som for eksempel å sørge for at det er fint og velstelt rundt bygningene. 

Noen tusen om dagen 

Han peker på de frodige, fargerike blomsterbedene som forskjønner uteområdet. 

- Disse har jeg plantet sammen med min nye kjæreste, Åse Helene Solberg. Hun har den samme dragningen til estetikk og skjønnhet som jeg selv. 

- Eller så går det i potetskrelling? 

- Ja, jeg begynner dagen med den jobben, humrer han. Kundene skal alltid få fine, friske poteter på middagstallerkenen. 

- Du skreller ikke én og én vel? 

- Nei, nei, det skjer stort sett maskinelt, men jeg har hatt hver eneste potet i hånda. I dag har jeg skrellet og sjekka 75 kilo Nansen-poteter. I morgen er det fredag og da må jeg prestere det dobbelte. 

- Nansen? 

- Ja, Nansen er perfekte poteter både for smak, skrelling og koking. Jeg har «min egen» bonde i Tjølling, Øivind Skjeggestad. Han dyrker alle Nansen-potetene vi trenger - 15-16 tonn. 

Furulund kjøper forresten alle grønnsaker lokalt, legger han til. Hele årsforbruket av kålrot, for eksempel, oppbevares i stedets nye CO2-baserte og miljøvennlige kjølerom. Dessuten kjøpes løk, gulrøtter, kålrot og kål - alt lokalt. 

Sover fire timer i døgnet 

Hans nyervervede status som deltidspensjonist betyr så visst ikke at arbeidslysten har begynt å brenne ut. 

- Noe må jeg jo drive med. Nettene er korte og dagene lange. Jeg tilhører den to-prosenten av befolkningen som ikke trenger mer enn fire timer søvn. Dessuten blir jeg aldri syk. Har ikke hatt et eneste sykefravær siden jeg begynte som hjelpegutt på kjøkkenet hos Forum i Sarpsborg. Ferie har det knapt vært noe av heller, forteller han. De fire dagene han nylig tok fri for å besøke et barnebarn i Ålesund var av det sjeldne slaget. 

Han er åpen på at det har vært noen motbakker i livet. Den største heter dysleksi. 

- Jeg har av og til fått spørsmål om bakgrunnen min. Når jeg svarer at jeg har verdens beste utdannelse, blir folk nysgjerrig. De fleste blir ganske forbauset når jeg svarer - dysleksi. All boklig læring er mye mer krevende for oss med dysleksi enn de fleste andre. Dysleksien min har krevd utholdenhet og tålmodighet. 

Han husker godt skoletimene med høytlesning i klassen. Lesestafetten gikk alltid for han og medeleven med samme problem. 

- Det var sånn det var, sier han litt ettertenksomt. 

- Nå er det jo ikke noe problem. Pc-ens retteprogrammer er en gave! Og jeg har trent meg i lesing. Jeg har noen tusen bøker i hyllene. Nei, jeg har ikke lest alle, men mange av dem. Den siste var en av Tom Egelands. Jeg liker hans «krim-arkeologiske» stil. 

Tipp-tipp-tipp-oldefar 

Ikke så rart kanskje, siden hans sterke interesse for historie har brakt ham inn i Norsk Arkeologisk selskap. 

Han graver støtt og stadig i arkivene for å finne ut mer blant annet om slektsrøttene. Det var for å hedre forfedrene at han innlemmet sin tipp-tipp-tipp-oldefars navn, eidsvollsmannen Hieronymus Heyerdahl, i sitt eget. 

- Hieronymus er for øvrig også Jens Stoltenbergs tipp-tipp-tipp-oldefar, småler Terje og legger til at han befinner seg i slektstreet til legendariske Thor Heyerdahl også, om enn ganske langt ute. 

Han er mer opptatt av den relativt nære slektsfortida enn den fjerne. 

- Først og fremst er jeg opptatt av nåtida, sier han - blant annet av Furulunds miljøprofil som han har vært hovedarkitekten for. Bærekraft og miljø gjennomsyrer nå hele virksomheten. 

Et tydelig tegn er de mange solcellene på takene - totalt 200 paneler. Nå sommerstid leverer de nok strøm til å dekke 60 prosent av forbruket. 

Det stopper ikke der. Pensjonisten fryder seg over at Furulund har flere prosjekter er på beddingen. 

- Snart kommer ladestasjon for elektriske lastebiler, et pilotprosjekt og den eneste i sitt slag mellom Oslo og Kristiansand.

Sier pensjonisten. Selv etter en tilbakelagt distanse på rundt 70 år, virker kan fortsatt å være temmelig «fulladet».