Ødegården: Fortellingen om lidenskap for vern og verdier, kultur og bygningshistorie.

Det er noe med stillheten på Ødegården som føles eldre enn på andre steder. Kanskje er det de sølvgrå tømmerveggene i stabburet fra 1500-tallet, eller kanskje er det vissheten om at det har bodd folk her siden før 1600-tallet, da karer som Tor og Reier brøt jorda her som en del av Løken Nedre.

Men dagens Ødegården er ikke bare et resultat av århundrers gang. Det er et verk av kjærlighet, lidenskap og en liten dose sunn galskap fra to historieinteresserte mennesker: Eva og Johan Knap.

• Består av: 25 dekar innmark og 420 dekar utmark.
• Bygninger: Framhus, vevstue/bibliotek, låve (museum), stabbur (1500-tallet), Sagstua (1780), Ingeborg Stua (1780) og Gångestua (1780).
• Eiere: Familien Knap siden 1951. Nåværende eier Ellen Knap overtok i 2001.
• Historisk kuriositet: Den eldste bosetningen på eiendommen antas å ligge lenger sør enn dagens tun, hvor man fortsatt kan finne rester etter gamle tufter.

Da ekteparet Knap overtok eiendommen 17. mai 1951, var utgangspunktet beskjedent. Hovedbygningen var på knappe 56 kvadratmeter, og låven var splitter ny – bygget i 1942 etter at den gamle brant ned som følge av barns lek med fyrstikker.

Johan Knap var Ikke bare en velrenommert lege i Sandefjord. Som kjent museumsmann i byen så han her ikke bare et lite gårdsbruk. Han så et potensiale for noe mye større. Men visse krav måtte oppfylles for at familien kunne realisere sine egentlige planer. 

På 50-tallet var det nemlig driveplikt, og paret gikk løs på oppgaven med krum hals. De plantet 500 frukttrær og hasselbusker for å fylle kravene.

Naturen ville det imidlertid annerledes. I de snørike vintrene som fulgte, ble den planlagte frukthagen et fristende koldtbord for skogens elger. I dag er det bare noen få hardføre hasselbusker igjen i søndre Ødegården som vitner om det iherdige forsøket på å bli fruktbønder.

Naturen ville det imidlertid annerledes. I de snørike vintrene som fulgte, ble den planlagte frukthagen et fristende koldtbord for skogens elger. I dag er det bare noen få hardføre hasselbusker igjen i søndre Ødegården som vitner om det iherdige forsøket på å bli fruktbønder.

Det var da Johan Knap begynte å samle på hus at Ødegården virkelig fant sin form. Han ville skape et «typeriktig norsk gårdsanlegg».

I 1953 fant han et stabbur i Gransherad i Telemark som sto for fall. Han reddet det, flyttet det og satte det opp på gården. Førstekonservator Arne Berg fra Norsk Folkemuseum daterte seinere bygningskjernen til senmiddelalderen, trolig 1500-tallet. 

Slik fortsatte det. Hus etter hus ble reddet fra sanering og veibygging:

Sagstua: Bygget i 1780 av Johannes Iversøn fra Gudbrandsdalen, reddet fra veibygging i Kodal i 1957.

Ingeborgstua: En vakker tømmerbygning fra Bjøråsen i Flesberg, oppkalt etter sin siste beboer, Ingeborg Moge.

Gångestua: En gammel HV-stue fra Telemark som ble fraktet over fylkesgrensa i 1976.

Men Johan Knap var ikke interessert bare i gamle bygninger. Før krigen hadde han begynt å samle på gamle klokker og kronometre. I 1971 åpnet han sitt eget klokkemuseum i det som tidligere var fjøset.

Selv om selve hovedsamlingen, «Knaps Klokkesamling», i dag er donert til Norsk Teknisk Museum i Oslo, sitter historien fortsatt i veggene. I de gamle museale lokalene finnes fremdeles familieantikviteter og noen ur. 

Ved store anledninger fungerer rommene i dag som samlingspunkt for familie og venner.

Da datteren Ellen Knap overtok i 2001, var gården nedslitt etter noen år uten fast bosetting. Sammen med ektemannen Arne Hjalmar tok hun fatt på et nytt kapittel – overbevist om at stedet skulle bevares som mer enn et minnesmerke.

Men med god hjelp fra barna Casper, Carl Hjalmar og Eva, samt søster Anette, har de pustet nytt liv i den museale eiendommen.

Det mest symbolske grepet ble tatt i 2005. Ved å kjøpe tilbake deler av naboeiendommen Østre Gallis – inkludert veien opp til gården og 240 mål skog – har de i praksis gjenforent eiendommer som ble splittet for over hundre år siden. Ødegården er i ferd med å bli en «fullverdig gård» igjen.

Å forvalte et slikt sted er ikke for de arbeidssky. Det er et liv i ett med naturen, preget av utrettelig vedlikeholdsarbeid, skogsdrift og bevaring. Men for familien Knap er det mer enn bare arbeid. Det er en måte å holde historien levende på.

Når man står på tunet i dag, omgitt av bygninger fra middelalderen til vår egen tid, er det lett å føle at Johan Knaps visjon er fullført. Ødegården er ikke lenger bare en eiendom; stedet er et levende monument over norsk byggekunst og en families lidenskapelige interesse for historie.