Plutselig stormet væpnede ranere inn på postkontoret!

Det er blodig alvor på Stokke postkontor 5. oktober 1974. De to postansatte og kunden, Oddvar Arnesen,  befinner seg plutselig i et uhyggelig drama. Men også Jon Røsok hadde et ærend på postkontoret. Brått var han fanget i samme situasjon som de tre andre. 

- Selv om det er femti år siden, husker jeg ennå detaljer i hendelsen godt. Forleden skrev jeg ned det jeg kunne erindre, og etterpå sjekket jeg notatet mitt med det avisene rapporterte den gang. Det stemte ganske godt, forteller Kåre Brenno.

De de to kollegaene husker hvordan den ene raneren hoppet over skranken. Først tømte han Eidis pengeskrin i plastposen, så Kåres, i alt drøyt 40.000 kroner. Den andre, utstyrt med et AG3 automatvåpen stjålet fra et HV-lager i Sandefjord, fyrte av fem-seks skudd - for det meste i gulvet, men rikosjettene føk veggimellom og kunne anrettet alvorlig menneskelig skade om noen hadde blitt truffet.

- Det var noen øredøvende smell. Vi la oss ned på gulvet og ble liggende mens ranerne forsynte seg. En tredje kasse - også den av metall - inneholdt en mengde store ark med frimerker. Raneren så ingen verdi i frimerkene og slengte skrinet ut i lokalet. Bra den ikke traff noen. Han var nok ingen filatelist, ler Eidi.

Kåre mener ranerne måtte ha vært ganske stressa, for hvelvet brydde de seg ikke om, humrer han. 

Landpostbud Karsten Haakon Bruun som kom inn gjennom bakdøra, ble forskrekket vitne til dramaet og kastet seg ned på gulvet han også. 

En kvinne som var på vei til postboksen sin gjennom en annen dør, gløttet inn i lokalet og skjønte hva som sto på. Hun kom seg usett ut og i skjul, men observerte våkent bilmerket, fargen og bilnummeret. 

- Vi lå på gulvet mens ranerne romsterte og til de hadde kommet seg ut. Men idet vi skulle til å reise oss og slå alarm, fyrte de av ytterligere to skudd i kontorets yttervegg, erindrer de begge. 

Bilen som sto utenfor hadde ranerne tidligere stjålet fra en bilforretning på Haukerød. Den ble for øvrig kort tid etter funnet utenfor et høyhus på Falkum i Skien.

Da de postansatte og kundene følte seg noen lunde trygge på at ranerne hadde kjørt av gårde, gjaldt det å få ringt lensmannen.

- Da viste det seg at et skudd fra ranerne hadde truffet en ledning og skadet kontakten til sentralen, forteller Kåre. Men den manuelle sentralen var like i nærheten og her oppfattet de alvoret.

- Det tok sin tid før lensmannen kom, erindrer Eidi. Da han rykket ut og var på vei med fulle sirener, gikk nemlig bommen ned over jernbanelinja.

Politi over hele landet ble alarmert, fly tok av fra Torp for å søke etter ranerne og kontrollposter opprettet over alt i Vestfold. 

Postkontoret fyltes etter hvert med politifolk og fra Tønsberg kom postens kontorsjef. De opplevde at hans oppdrag først og fremst var å håndtere pressen og rapportere videre hva som var skjedd, ikke å ta seg av de to ansatte. 

Det ble en lang dag på jobben, minnes de to kollegaene.

- Kontoret ble naturligvis stengt, og vi ble tatt med til «krimmen» i Tønsberg. Der fikk vi beskjed om at avhørene skulle gjøres av Kripos, som nå var på vei. Den prosessen husker jeg som ganske ubehagelig, minnes Eidi.

De ble avhørt hver for seg og om igjen og om igjen. Små avvik i beretningen utløste nye, pågående spørsmål som «hvorfor sa du ikke det ista».

- De skulle nok forvisse seg om at Kåre og jeg ikke på noen måte var involvert i ranet, tror hun.

Kåre husker godt alle albumene med bilder av kriminelle som de ble bedt om å gjennomgå i håp om at de kunne gjenkjenne noen.

- Det var en håpløs oppgave. Begge bar mørke hetter og var innsmurt med sverte i ansiktet. De framsto som ganske nifse typer. Jeg kan ikke si at hendelsen påførte meg noe alvorlig traume, men «bildet» jeg hadde av maskene deres gjorde at jeg var ganske vâr og så meg over skulderen i mange år etterpå, medgir Kåre.

Først ved halv ti-tida denne lørdagskvelden fikk de dra hjem - og hver til sitt. Men at nattesøvnen var spolert, husker ingen av dem.

- Verken Eidi eller jeg var vel noe særlig «forstørra» av hendelsen, mener Kåre å huske. 

- Mamma var mer oppskaket enn meg, minnes Eidi. Søndag dro jeg til Horten for å spille håndballkamp. I tida etter var det i grunnen ikke spesielt mye oppmerksomhet rundt det hele. Kanskje var det litt rart. Dette var jo en skremmende og oppsiktsvekkende tildragelse. Men jo, når jeg tenker meg om. Bestefar ringte faktisk og lurte på hvordan jeg hadde det.

Etter flere måneders etterforskning ble en 23 år gammel mann nordfra, men bosatt i Sandefjord på dette tidspunktet, pågrepet ved en veisperring utenfor Tromsø. Han hadde etter ranet skilt lag med kompanjongen på jernbanestasjonen i Porsgrunn og dratt til Sandefjord der han i flere dager festet heftig for ranspengene - før han tok fly nordover. 

Da han ble pågrepet hadde han svidd av så å si hele sin del av ranspengene. Han hadde bare  437 kroner igjen. Vedkommende tilsto både ranet og flere andre lovbrudd han hadde begått. 

Da saken hans kom opp for Lagmannsretten i mai året etter, fikk han fire års ubetinget fengsel. 

Hans 27 år gamle medraner fra Sandefjord ble pågrepet først i september - nesten et år etter Stokke-ranet. Han hadde da en tid hatt tilhold i et uthus ved Snappen i Kodal. Her fant politiet et stort lager med tyvgods.

I løpet av tida på drift benyttet han anledningen til å begå en lang rekke kriminelle handlinger. Siktelsen inneholdt ikke mindre enn 45 straffbare forhold. 

Heidi og Kåre fikk fri mandagen etter det brutale ranet.

- Det var aldri noen overordnede eller andre som tok kontakt for å høre om vi følte behov for oppfølging av noe slag. Vi vitnet begge i rettssaken mot den første som ble tatt av politiet. Ei heller ved den anledningen viste noen fra organisasjonen interesse for oss som hadde stått i dramaet. Men det er klart - i tida etter snakket Eidi og jeg ofte om «hvor ille dette kunne ha gått», sier Kåre. 

Om ikke andre trådte til, ble de i hvert fall hverandres støtter i tida etter.