"Stokke fortjener en langt mer sentral plass i den lokale bedriftshistorien enn vi til nå har anerkjent."

 

Det var med stor interesse undertegnede ga seg i kast med å lese om Anton Gjelstad og hans oppfinnerliv. Formelt dreier det seg om bedriftshistorie: A. Gjelstad & Co, fortalt av hans etterkommere Bjørg Andresen Engeseth, Inger Andresen, Marit Gjelstad Kleppan, Hans Jacob Kleppan, Bjørn Anton Gjelstad og Marianne Nerlie.

 

Det er en spennende fortelling som også inneholder landbrukshistorie. Ikke så merkelig siden Anton Gjelstad opprinnelig vokste opp på Gjelstad i Kodal sammen med en stor søskenflokk. Blant søsknene var Thor Martin Gjelstad. Han skal jeg streife innom senere, for han tilhører min egen familiehistorie.

Fra flere kilder ser jeg at Antons foreldre var gårdbruker Anders Matias Mikkelsen Gjelstad og Helene Sofie Thorsdatter fra Hvitsten. Paret giftet seg 22. juni 1876 og fikk syv barn, fem sønner og to døtre. Anton var nummer to i rekken, født 3. januar 1879 og vokste opp på gården Søistua på Gjelstad. 24. september 1893 ble han konfirmert i Kodal kirke.

 

Etter endt skolegang arbeidet Anton på gården frem til han som 19-åring flyttet til Sandefjord (Sandar) i 1898, nærmere bestemt til leie i Huvikveien 11. Leien var 3 øre i måneden. Den må ha vært symbolsk. Han fikk jobb på FMV. Opplysningene har jeg fra Lokalhistoriewiki.no, Larship.no og den aktuelle bedriftshistorien gjenfortalt i Arv og Ætt.

 

På Framnæs mek. Værksted AS fikk Anton arbeidsnummer 31. Lønna var 10 øre timen, og den første jobben var å være «varmer»/klinkergutt, en slags fyrbøter. Det var en svært viktig funksjon, for alt av skrog og spanter ble jo klinket med rødglødende varme nagler den gang. På FMV jobbet han i 15 år, mot slutten som klinkerformann.

 

Han viste seg å være en våken og oppvakt ung mann og tok kurs ved Sandefjord Tekniske Aftenskole samtidig med FMV-jobben. I 1918 sluttet han på «Værste`» og begynte helt for seg selv, først til leie på Vindal/Vera.

 

Men allerede i 1907 hadde han kjøpt en tomt på 7 mål mellom Gonvika og Langestrand, «Granheim» under gården Vestre Rød. Prisen var 700 kroner. Her bygde han villa og senere verkstedbygninger. På Granheim ble det i starten plantet epletrær og jordbærplanter og lagt ut velstelte plener. Det første store verkstedbygget på Granheim ble reist i 1935, og et nytt bygg kom to år senere. Gulvflaten var på 270 kvm.

 

Det var her oppfinnelsen «hvalkloen» ble utviklet. CMV – Corneliussen Mekaniske Verksted – bisto også, og prototypen ble produsert på CMV (se bildet av kloa i CMV-lokalene sammen med arbeidsformann Arne Christiansen). Anton Gjelstad hadde tatt patent på oppfinnelsen i 1931. Kloa ble først prøvd ut på «Kosmos» i 1932/33, og ble en suksess som andre ekspedisjoner straks bestilte.

 

Før det hadde han registrert flere patenter: en planteholder i 1923 og en staudeholder i 1924. Planteholderen ble masseprodusert og eksportert til mange land. En patent for forladning for hvalkanon kom i 1928.

 

Etter hvalkloa kom patentene på en hvalben-sag, et apparat for koking av hvalkjøtt og bein og et apparat for knusing og kverning av bein. Det siste var hvalfangstbestyrer Lars Andersen med på. Det siste patentet gjaldt en festeanordning for harpun.

 

Anton Gjelstad bidro med andre ord sterkt til utviklingen av moderne pelagisk hvalfangst (uavhengig av landstasjoner).

Stokke Historielags «Arv og Ætt» inneholder en detaljert og rikt illustrert fortelling om oppfinneren og fabrikanten. Men skriftet tar også for seg fritidsmennesket, politikeren og hans sosiale engasjement.

Han interesserte seg sterkt for stell av have og bearbeiding og konservering av frukt og bær. Der var kona Thorvalda også sterkt engasjert. Hun fikk diplomer og sølvmedaljer og var et sentralt medlem av husmorlag og Hjemmets Vel.

 

Anton var hare- og rypejeger på fritiden, og medlem av skytterlaget der han til slutt ble æresmedlem. Dessuten var han svært opptatt av sport og idrett, spesielt fotball, skøyter og ski. Han var en sterk supporter av Sandefjord Ballklubb og hadde fast tribuneplass på det vi nå kaller Gamle Stadion ved Sandefjord videregående skole.

 

Så var han formann i byggekomiteen for Framnes skole. Den ble bygd i 1914. Anton var medlem av skolestyret i Sandar i to perioder, og medlem av fabrikktilsynet.

 

Så var det Thor Martin Gjelstad

Jeg tar en sving innom broren til Anton, Thor Martin, og det kommer av at han giftet seg med min «tante Anna». Anna Kristine (Hansen) Gjelstad var tvillingsøster til min mormor Gunda Helene (Ragnhildrød) Hansen gift Ekeli. Begge var født på gården i Stokke. Siden den ene ble født «fem på 12», den andre «fem over tolv» hadde de offisielt fødselsdag på to forskjellige datoer. Gunda Ragnhildrød Hansen giftet seg med Torkild Ekeli og bosatte seg i Brydes gate 13 i Grønli.

 

Her ble min mor, Torborg Ekeli, født i 1924, og hun giftet seg i 1942 med min far, Arne Hoelseth. Anna giftet seg altså med Thor Martin Gjelstad og bosatte seg ved «Dammen» (Brydedammen) et par hundre meter fra Grønli lenger opp i åsen. Eiendommen ble kalt «Skyggen» i folketellinger.

 

De hadde tett kontakt, de to tvillingsøstrene, og jeg besøkte dem begge i gutteårene. Det gikk en sti (fortsatt noenlunde intakt) mellom Brydes gate og «Dammen», og søstrene benyttet den omtrent daglig for å besøke hverandre, iallfall i sommerhalvåret.

 

Thor Martin og Anna fikk 10 barn, men tre av dem døde tidlig. Det siste barnet som vokste opp, var Alise (senerte stavet Alice). Hun giftet seg med Rolf, bror til min far. Der er ringen sluttet! Ganske «lettvint» for brødrene Rolf og Arne: De bodde i Prestegårdsveien 4, og kunne rusle over Preståsen til henholdsvis Dammen og Grønli, til hver sin dame…

Årets skrift fra Stokke Historielag inneholder mer enn fortellingen om Anton Gjeldstad og hvalkloa. Hovedartikkelen handler om Ellefsen-familiens hvalfangsteventyr i Aquaforte på New Foundland, der Anders Ellefsen fra Skjærsnes i Stokke opprettet landstasjon.

 

Skjærsnes og Stokke fortjener i det hele tatt en langt mer sentral plass i den lokale bedriftshistorien enn vi til nå har anerkjent. Vi sandefjordinger har en tendens til å fokusere på redere, hvalfangstselskaper, hyrekontorer og hvalfangernes hjemmeadresser – og der står Sandefjord og Sandar selvfølgelig svært sentralt. I lange perioder kunne imidlertid fabrikken på vesle Skjærsnes måle seg med både CMV og andre hvalfangstrelaterte virksomheter i betydning og antall ansatte.

 

Jeg skal ikke avdekke flere detaljer i hovedartikkelen, men nevne noen andre bidrag i årsskriftet til historielaget:

Beretningen om den polske desertøren Stacho, Stanislav Laskowski, som rømte fra Wehrmacht under annen verdenskrig og fant et skjulested i og ved Møllerstua i Stokke, er helt utrolig. At det gikk bra skyldtes gode mennesker, snarrårighet og samhold i et okkupert Norge. Mange år etter krigen fant de som skjulte og hjalp Stacho ham igjen i Polen. Det ble en hjertelig gjenforening, fortalt av tidsvitner og etterkommere.

 

Videre inneholder det velredigerte skriftet artikler om ulike emner fra stokkeværingenes hverdag:

I 1894 sendte Kirkeinspeksjonen søknad til «Sognestyrelsen» om å bevilge penger til pissoarer ved Stokke kirke. De kirkesøkende lot «sitt vand» renne mot kirkemuren slik at cementen ble ødelagt. (Stokkefolk må ha sterke saker innabordrs, er min kommentar). Pissoarer ble innvilget.

Slakter og pølsemaker Bjarne Strøm (1918-1998) forteller om sin tid i yrket. Nazi-lensmannen under annen verdemskrig, Oddmund Gran, er omtalt i en artikkel etter krigen der hans misgjerninger er omtalt. Verst var arrestasjoner av jøder i kommunen. Bare én unngikk gassovnene i Tyskland.

 

Stokke hadde sin «sterke mann» i Johan Gjerløw. Under militærtjenesten på Gardermoen i 1912 vant han ryggtak med moens inntil da sterkeste. En artig historie!

 

Videre inneholder skriftet «smått og stort» fra bygda i eldre og nyere tid.

 

Jeg anbefaler «Arv og Ætt» på det varmeste. Stokke er Stokke, men Stokke er også Sandefjord fra 2017!